Bugarella's garage

Bugarella's garage

Denne bloggen...

...er ikke stedet for samfunnskritiske sleivspark, dype religiøse diskusjoner, eller interessante betraktninger rundt partikkelfysikk og anyoner.
Dette er stedet for lettsindig fjas, om meg og mitt, og da i hovedsak det jeg gjør rundt folkevognene mine.

Høl

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2014-01-02 22:29

Det finnes mange slags høl.

Musehull i taktrekk, for eksempel, eller hull i veien. Hull i hukommelsen er også et kjent fenomen. Jeg driver med en del tetting av hull om dagen.

Ja, for eksempel så tetter jeg hull i ferieplanene for sommeren 2014. Fy søren, som jeg gleder meg!! Som bloggen min kanskje bærer preg av, så har jeg ikke akkurat bodd i garasjen denne vinteren, som i fjor.

«Hvilken bil er det som har eksplodert her, da?!» spurte den lange fyren i hjørnet tørt her om dagen. Noe har skjedd, men nei, det er kanskje ikke i overkant konstruktivt....?!

Jeg kjenner til gjengjeld at jeg gleder meg så syyyyyyykt til å hente gamle fru B fra låven til Lars og ut og kjøre igjen nå. Trøndelag har vært snøfri hele vinteren, og jeg har hatt et par runder med diskusjon med meg selv om det faktisk ikke egentlig er ok å hente henne ut nå... Sola har jo snudd! Vi har hatt varmegrader i hele desember. Jeg tror ikke det blir vinter! Eller...

Det var noe med hull i hukommelsen... Det meste av snøen i fjor kom etter jul, og året før kom den først til påske.

Vel, uansett, jeg planlegger sommerferie. SCC helgen 15. til 17. august er spikret. Tett akkurat det hullet du også: Kjøp billett i dag!

Men i tillegg har jeg tenkt meg ut på roadtrip. Den første helgen i juli er jeg invitert til bryllup i Kristiansand, og etter litt vurdering, kom jeg fram til at jeg skal kjøre nedover. Etter enda mer vurdering gikk det opp for meg at jeg da kan kjøre folkevogn!! Oooohh....!! Cool! Jeg har lenge hatt lyst til å ta en garasjesafari rundt i norske garasjer, og nå tenker jeg at DETTE må være muligheten.

Så jeg skal «avertere» etter sofaer til låns for å sove på, eventuelt en plenbit for å slå opp telt, enten uka før eller etter, og ikke minst: Garasjer med folkevognrelatert innhold, som jeg kan få ta en titt på! Med kamera. Og penn. Det må foreviges selvfølgelig. Men bare hvis vertene vil – Jeg KAN faktisk la være å ta bilder og skrive om ting også. Innimellom.

Vel, jeg skal finne den norske folkevognsjela, og bekrefte eller avkrefte at folkevognfolk er coolere enn andre folk. I alle fall aircoolere. Er det sånn som jeg tror, at folkevognmiljøet er mer gjestfritt, hjelpsomt, entusiastisk og inkluderende enn alle andre veteranbilmiljøer?

Jeg begynner å planlegge nå, for jeg vil så gjerne finne han gamle mannen som har folkevogna si fra 1950-tallet fremdeles stående på låven, jeg vil finne hun som er som meg, som er én kvinne blant utallige menn, som også ruller seg med grisen på garasjegulvet og blir lykkelig av det (heter det «grease», kanskje....?!?), han som har trettito folkevogner på uthuslemmen, og ikke klarer tanken på å kvitte seg meg med noen av dem, og selvfølgelig også de som er selve sjela, selve hjertet i det norske folkevognmiljøet: De som kjører sine Type 1, Type 2, Type 3 og Karmann Ghia med senket puls og ro i sjelen hele sommeren, og rusler rundt hele vinteren og føler at det er «noe» som mangler. De som lager treff og moro, og hilser med tydelig hånd og et bredt smil til alle andre som kjører gammel folkevogn. Og blir lykkelig av dét også.

Kanskje er det et eller annet magasin som kan være interessert i reiseskildringen min. Hvis ikke blir det en blogg-greie. I all hovedsak blir det en folkevogngreie. MIN greie, fordi jeg digger folk. Og vogn. Mye.

Vel, om du kjenner deg bare LITT kallet – det trenger ikke være så veldig – så kan du jo ta mål av sofaen eller plena, og se om den passer til en dame 164 cm. Jeg legger opp løypa etter forekomst av sofaer og plenflekker, garasjer og andre folkevognfolk, og plotter inn på kartet. Og jeg kjører gjerne på veier med hull. Kanskje helst nettopp dét.

Vel , apropos hull...


Jepp. Rusthull. Lengst bak på kanalen på ovalen, og opp mot hjulbuen. Så jeg tetter de også. Eller, hittil har jeg kommet til at jeg løsner karosseriskruer og skal løfte på hatten for å komme til. Jeg hadde egentlig tenkt å poppnagle fast aluminiumsplater over rusthullene, i ekte 1950’s bon’kaill-style, men de var liksom litt mer, eh...hullete enn jeg hadde tenkt. Ja, altså før jul så trodde jeg jo bilen var så godt som rustfri. Nå tenker jeg at jeg må gå over blogg-, forum- og facebookinnleggene mine, og endre tekstene til ‟rustfri ”. Du vet, sånn som når folk lager fiktive gåseøyne med pekefinger og langfinger i lufta på begge sider av hodet, når de skal overforklare at de har vært ironiske.

Alt er relativt. Også hull.

En av mine garasjekompiser sa forresten her om dagen:
«It became a lot more fun screwing, when we got a woman in the garage!»
Ja, det var altså den dagen jeg hadde med hjemmebakte julekaker.


Så alle anbefales herved å slippe kvinner inn i garasjene. Screw you!















  • Kommentarer(5)//www.solveig.no/#post45

Skrot-tur

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2013-05-26 00:39
Jeg har vært på en så utrolig kul skrot-tur i dag. This is my kind of wilderness!
Etter en rekognoseringsrunde tidligere i uka, så fant min skrotturvenn ut at han gjerne ville ha noen deler av ett av vrakene vi hadde vært og sett på.
Så, ærlige som vi er, så spurte vi om lov til å plukke litt, og det var greit. I dag var det "ha-med-dag", og jeg for min del, la inn en fotoseanse.
En del av disse bilskrotdalene burde vært fredet, og denne er en av dem. Vakkert!
En utrolig morsom tur! Mye mer spennende og givende enn vanlige turer i skogen, og jeg ble da sånn passe sliten også. Hæli! Give me more!

By the way, siden du lurer:
Nei, jeg har ikke solgt ovalen.
Nei, jeg har ikke sluttet å skru bil.
Ja, jeg kjører masse folkevogn for tida!
Men jeg er midlertidig tom for tid og mentale ressurser til å blogge om det. :)

I screw you a lot anyway!! Og så sees vi på Trøndertræff lørdag 1. juni på Skansen!

  • Kommentarer(4)//www.solveig.no/#post42

When reality kicks in…

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2013-04-30 09:19

Nå er gamle fru B på veien, og det er vår! I alle fall noe som minner om noe som kan bli. Herlig! Motoren går som den skulle vært pleid av en sykepleier hele vinteren, og bortsett fra en ulyd i vifta/dynamoen (jeg tror det er fiksbart), og at hornet lager lyd kun i en og annen vilkårlig venstresving, men aldri ellers, og at venstre baklys ser ut til å falle ut i slake høyresvinger – Ja, så er alt på stell!

Veldig gøy, den morsomste vinteren ever, og den fineste bilen. Jeg kan ikke selge den. Er det noe i livet jeg ville angret på, så var det dét…

Så frøken Bugarella stikker den smurningsvarte, lille damefingeren sin i jorda.

Jeg har fått tilsagn på ei tomt, og skal etter all sannsynlighet bygge meg hus i løpet av siste halvår av 2013. Jeg har fått litt fart på et musikkprosjekt jeg har jobbet med etter jul, og har tenkt å gjøre et forsøk på å få det litt mer ut på veien etter sommeren. Jeg har fremdeles tre barn.

For å sitere min gode, men i dette tilfellet under beltestedetslagferdige far. ”Har du egentle råa å tia te å ha allj di dær folkevognen?!?”

Pokker da. Det var da voldsomt til behov for realitetsorientering av sin egen datter. Kan det være mulig å få lov til å leve sitt eget naive og ubekymrede liv i fred? Uten tanke på at noe bør ut, både av tidsplanen og økonomibudsjettet.

Men han har nok rett. Jeg har ant det selv en stund også. Jeg er nødt til å kutte ned både på prosjektet og utgifter, og få et overblikk over mitt nye liv som huseier.

Så hvem skal i så fall ut? Barna er utelukket. De er ikke til salgs under noen omstendighet, selv om jeg i et øyeblikks oppgitthet en gang truet unge herr Eksospott med å legge ham ut på Finn.no for salg, hvis han ikke sporenstreks gjorde som jeg sa. Seksåringen fniste, og så på meg med glimt i øyet. Før han fem sekunder etter hadde forandret uttrykk, og spurte: ”Særriøst, mamma?” ”Nei, det er ikke det,” svarte jeg. ”Ikke under noen omstendighet. Jeg elsker deg selv når du ikke hører etter!”

Vel åkei, så de er altså utelukket. Sangen og komponeringen min koster lite per i dag, så det vil gjøre en liten forskjell i regnskapet om jeg slutter med det. Da er det igjen bare et par folkevogner egentlig. Hvorav den ene nylig ble fredet…

Jeg ser tegningen, kartet, og spikeren i kista i et prosjekt jeg ennå bare har rukket å glede meg til å begynne med. Ovalen Ahab. Den ville kostet meg en del å få på veien, mange arbeidstimer, som jeg i alle fall ikke vil finne kommende vinter, jeg ville stått uten folkevogn på veien neste år, hadde jeg solgt gamle fru B, og jeg hadde heller ikke fått gjort noe som helst mer med henne, hadde jeg beholdt henne. I rettferdighetens navn, bør jeg heller bruke litt av pengene på sikkerhetsseler til ungene, nye dørlister, og en del annen småsnacks på gamla. Og resten på hus.

Så ovalen fra 1954 er snart ute for salg, men jeg vil ha igjen det jeg ga for den. Hvis ikke kan det vente litt, så jeg får tenkt meg om én gang til.

Jeg håper noen andre kan yte den rettferdighet, mens jeg yter gamle fru B, mine barn, mitt nye hjem og min far rettferdighet og respekt. Om noen år kan jeg kjøpe meg en annen oval, eller split, eller en variant. Akkurat nå skal jeg stå her med fingeren i jorda en stund, og pirke ut en hustomt.

When reality kicks in, something else to be kicked out.

  • Kommentarer(0)//www.solveig.no/#post41

Hva er det jeg driver med?!?

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2013-03-10 22:11

Ja, det kan du saktens spørre om…

Jeg har ikke skrudd på to uker. Så hva er det da jeg har brukt tiden på?

Jeg hadde en samtale med min aller beste venninne her om dagen. Ingrid er en herlig sjel, som jeg kan si alt til, og som sier alt til meg. For noen år siden var dette på godt og vondt, nå er det bare godt. Vi trenger alle noen som støtter og roser, men som innimellom røsker litt opp i de fastgrodde røttene.

Vel, uansett, vi hadde en samtale om det å ligge på sofaen, hvor jeg sier at jeg ikke forstår folk som aktivt ligger på sofaen. Jeg fatter ikke konseptet ”ligge på sofaen”, og det sa jeg til Ingrid, og føyde til:

”Du pleier vel ikke å ligge på sofaen?!?!”

Etter dette har den stakkars jenta ikke turt å ligge på sofaen… På lørdag var hun både ut på skitur, ryddet i hjemmet sitt, og ba meg på middag, alt for å unngå å ligge på sofaen.

Det er mulig det egentlig er jeg som har et problem her. Kanskje er det sunt å ligge på sofaen i blant, men jeg fatter likevel ikke helt konseptet.

Men jeg har altså ikke ligget på sofaen de siste to ukene, det har jeg ikke. Jeg har derimot blant annet tatt en dagstur til Tønsberg! Jeg og min eldste sønn Ola, vi sto opp klokka fem sist torsdag morgen, og kjørte til Værnes. Så tok vi flyet til Sandefjord, og der ble vi plukket opp av en aldeles fantastisk fin fyr, som heter Leif Egil, og som er medlem i Telehiv Jumpers. Han serverte oss frokost på Høyjord, som er nettopp bygda hvor min kjære oval Ahab ”kommer fra”. Den gjør ikke det, da. Den ble laget i Tyskland, som alle de andre. Men Sverre, han som kjøpte den, han vokste opp på et gårdsbruk på Høyjord, og det gårdsbruket fikk jeg og Ola se på torsdag.

Vi tok en tur til Unneberg bil og leverte bannerne jeg hadde lånt til Aircooled Amazing race 2012, og etterpå fikk vi kaffe hjemme hos Jens-Ole. Fin formiddag!

Turens høydepunkt var å treffe Sverre og Signe. Sverre kjøpte ovalen min ny i 1954, og han kunne fått en folkevognboble i lys grønn med én gang, men han ventet i en måned på å få den i strato silver.

-Den var så fin! sier Signe drømmende, med stjerner i blikket.

Sverre traff Signe etter at han hadde kjøpt bilen, og den vakre og sjarmerende fruen, svarte ikke på om bilen hadde hatt noe med saken å gjøre.

Det var et fantastisk trivelig møte, og Sverre og Signe gleder seg på å få prøve bilen min, eller sin, igjen.

Vi var ganske slitne da vi stupte i seng, jeg og Ola, hjemme på Melhus igjen på kvelden. Men alle var enige om at det hadde vært en fin dagstur på 120 mil tur/retur.

Jeg lærte forresten på turen, at man ikke får med uttrekkbare grillspyd ombord på fly, selv om grillspydet var brukt til hederlige formål på et skolearrangement dagen før.

Ja, og så har jeg sunget litt. Jeg har diktet også. Jeg ble nemlig spurt om å tonesette noen dikt av Melhus-dikteren Ragna Rytter til åpningen av en kunstutstilling, og det ville jeg jo gjerne. Så da komponerte jeg noen melodier, og tok med meg min rosa gitar. Jeg har ærlig talt aldri opptrådt offentlig med å spille gitar før, men det gikk egentlig veldig fint. Mulig det er fordi jeg er litt skrudd, selv når jeg ikke skrur.

Men i dag har jeg fått et 15 minutters kurs i ”Hvilken-pakning-skal-hvor-på-en-1200-motor” av min godeste inspirator og motivator, Alien, så nå er jeg klar for bilrelaterte aktiviteter igjen. Ingen ligging på sofaen. Det blir aldeles deilig!

PS: Det går an å glede seg til å se hva Alien driver og skrur på også. Det blir et fantastisk skue, når den ruler på veien til våren.

Screw us all, always!

  • Kommentarer(0)//www.solveig.no/#post39

En hilsen fra Sverre

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2013-02-15 22:20

I postkassen i dag, lå det brev fra Sverre. Hvalfangeren fra Høyjord, som eide ovalen min aller først. Den stolte nybilkjøperen fra 1954, som syntes det var så artig å høre at bilen hans fortsatt eksisterer.

”Utrolig at den lever ennå, skulle vært moro og sett den,” skriver Sverre i det veldig hyggelige, håndskrevne brevet.

I konvolutten lå også disse bildene:

Det nederste er fra 17. mai 1955, der Sverre og kona Signe står i midten.

Sverre skriver at han og Signe hadde mange fine turer i bilen, og at de har mange gode minner i ettertid.

I tillegg har jeg også fått en fantastisk historie fra Cheron på VWNorge. Han har en oval fra Høyjord, akkurat som meg, han har snakket med en lokal helt, som kunne fortelle om en herlig tid som ung i bygda på 50-tallet. Cheron skriver følgende:

"Tidlig på 50-tallet her på Høyjord var det to landhandlere ved siden av hverandre, bygdas samlingspunkt, og når ovalene våre kom til bygda, sånn midt på femtitallet var det stor stas! Det trakk til seg både bedårende pikebarn og ungdommer som syntes disse hvalfangerene var hardbarka skjønnheter, med livserfaring og penger! Og sist og ikke minst: flunka nye bobler!"

Eieren av Cherons boble var kjent for å være god til å få bilen til å ligge særdeles bredt utenfor landhandelen, til eierens store irritasjon.

"Han kom rundt svingen ved Høyjord stavkirke og lå bredt, mens drankerene lå på gresset utenfor butikken med varmt øl og en dram og skoggerlo. Ungene stod på gjerdet og heia gutta frem! Det var kappkjøring med oval, Fiat og Trabant. Støvskyene stod, og disse bedårende pikebarna stod og svermet blant gutta.

Landhandleren kom stormende ut og jaga de vekk fra butikkområdet, så de fylte bilene opp med piker og øl, og spant opp til Merkedammen, et idyllisk vann der jeg kan tenke meg at mangt ett hjerte ble vunnet og knust sene sommerkvelder...

Akk, tenk å ha fått oppleve femti tallet på bygda da...."

Enig Cheron, unektelig bonderomantisk!

Dette er inspirasjon til å ta fatt på arbeidet med å få ovalen kjørbar igjen, og ta den med på besøk til Høyjord. Og ikke minst til Sverre Hvalfangeren.

  • Kommentarer(1)//www.solveig.no/#post37

Boblepotts etterretningstjeneste for bil

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2013-02-09 22:14

Jeg har gjort research, som det heter på trøndersk. Og det er ikke måte på hvor mye man kan finne, bare man leter.

Min kjære oval rullet ut av folkevognfabrikken i april 1954. Nå står den i fjøset hvor jeg har garasje, stuet bort i et tilsluttende rom til så lenge. Men den oser av levd liv, der den taust følger med på det jeg gjør.

– 59 år… En distingvert, eldre kjerre, med ruststenk i lakken, og stive ledd. Hva har du drevet med? Hvor han du kjørt? Hvem kjørte deg? Og hvem satt i baksetet ditt og så ut på landskapet som suste forbi, med Stabburet-boksen med matpakker i ved siden av seg?

Som man roper i skogen får man svar. I alle fall hvis man ikke roper på elgen, men lusker i de rette buskene, og snakker med de kloke uglene i mosen.

Historien om Ahab – Del 1: Hvalfangeren

Jespersen og Thon AS var folkevognforhandlere i Tønsberg i 1954. De var velrenommerte forhandlere, og ga grunnlag for mang en gutte-, manne- og husmordrøm, når folk passerte butikken deres og så reklameplakatene og bilene.

Hit kom også Sverre fra Andebu, en ung, ugift og sterk mann i midten av tjueårene, som var født og oppvokst på gård. De var fem søsken, og Sverre hadde i flere år jobbet som sveiser og reparatør, og fungert som dreng for sin far. Bruket var ikke spesielt stort – Det besto av 90 mål innmark og 255 mål skog, og de hadde sju melkekyr på gården, drev med hesteavl, og et par griser måtte årlig bøte med livet til jul. Storebroren skulle etter hvert ta over gården, og den opplevelseslystne Sverre, syntes allerede i tenårene at det begynte å bli på tide å komme seg ut og bort. Han tok seg derfor sesongjobb som hvalfanger ombord i en båt, i en bransje som hadde vært Vestfolds viktigste inntektskilde i mange år. Rovdriften på hval tidligere på 1900-tallet hadde gitt næringen en nedtur, og med åtte tapte båter under 2. verdenskrig, hadde det vært tøft. Men nå var tidene bedre, og optimismen var stor. Hvalfangeryrket ga anerkjennelse, og en aldri så liten heltestatus. Det var stort å være hvalfanger på den tiden, kan Sverre fortelle.

Sverre var en fornuftig og økonomisk mann, og han klarte å spare penger. I 1954 fikk han derfor en mulighet ingen av dem hjemme på gården kunne få: Å kjøpe seg en bil!

Sverre sendte søknad til bilfordelingskontoret i Vegdirektoratet om å få kjøpetillatelse, noe som for så vidt var en proforma sak, da hvalfangere fikk B-lisens automatisk. Tillatelsen kom den 26. mai 1954, og allerede samme dag sendte han herr Politimesteren i Sandefjord melding om registrering av motorvogn: En Folkevogn type 113, bedre kjent som folkevognboble.

Bilen kjøpte han for 11.350 kroner hos Jespersen og Thon, og Jespersen kunne lett friste med at bilen dette året hadde kommet med større og bedre motor, en såkalt 1200, på 1192cc og med 30hk, mot tidligere 1131cc og 25hk. Året før hadde boblene kommet med synkrone 2., 3. og 4. gir, og Sverre frydet seg over tanken på at han eide en topp moderne og godt utstyrt bil.

Han var kongen på haugen! Den nye bobla veide til og med 155 kilo mindre enn den tidligere modellen, og den var dermed for racerbil å regne.

Nyanskaffelsen gjorde ikke karen mindre populær.

– Du vet, å være hvalfanger og eie bil her på den tida, dét var saker, humrer Sverre megetsigende.

Om det var bilen, yrket eller mannen alene vites ikke, men samme år traff han i alle fall den sju år yngre Signe. En ung og vakker jente, som Sverre falt for umiddelbart. Han husker godt den første turen han hadde sammen med den flotte jenta i den staselige bilen, og de to tilbrakte mange gode stunder sammen i forsetene.

– Jeg husker at etter datidens standard, var bilen veldig god å kjøre, minnes Sverre.

Han brukte den for å komme seg til og fra jobb, og til søndagstur med kjæresten. Bensinen kostet 96 øre for literen, og man fikk dermed 11.146 liter bensin på en normalårslønn på 10.700 kroner i 1954. Til sammenligning kan vi i dag kjøpe 31.241 liter bensin til 14,40 kroner per liter, for en gjennomsnittsårslønn.

Vel, året etter, i 1955, giftet Sverre og Signe seg, og begynte å planlegge en felles fremtid. Med i planene var husbygging, som de satte i gang med i 1956. Da ble det behov for kapital, og med et bilhungrig norsk folk, lå løsningen nærme.

– Det var stor etterspørsel etter disse bilene, og jeg solgte bilen for mer enn jeg hadde kjøpt den for, kan Sverre fortelle.

12.500 kroner var salgsprisen, og det selv om maksprisen egentlig var satt til 10.200 kroner av Vegdirektøren. Den 6. november i 1956 ble lisensen overført til neste eier, for den nette sum av 700 kroner i gebyr. Sandefjord-skiltene ble innlevert, og et kort men innholdsrikt kapittel i et eventyr var over.

Sverre bor fremdeles sammen med sin kjære Signe. Han er 82 år gammel, og husker tiden som hvalfanger og folkevognkjører som om det var i går.

– Jeg kjøpte folkevogn igjen senere også, men jeg var uten bil i mange år etter dette, forteller Sverre.

Sverre er lovt et gjensyn med sin aller første bil. Så nå må undertegnede bare sette i gang og skru, og få bilen på veien igjen.

Noen hvalfanger får nok ohvalen aldri bak rattet igjen, men bilen har fått navn inspirert av sin første og utrolig tøffe eier. Ahab, oppkalt etter kaptein Ahab, hvalfangeren fra boken om hvalen Moby Dick, som nektet å gi opp kampen mot den gjenstridige hvalen.

Mannen Sverre solgte bilen videre til het Arne. Han bodde på Nordstrand i Oslo, var 51 år gammel, og trengte bilen fordi han var omreisende selger.

Det blir mer om Arne, som var den som rullet flest kilometer inn på telleren på bilen, i del 2 i historien om Ahab.

  • Kommentarer(5)//www.solveig.no/#post33

Oval weekend

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2013-01-16 20:18

En fin fyr jeg kjenner antydet til meg i helga at jeg burde gå for en oval weekend. And so I did…

Dette er historien om mitt livs største impulskjøp, dog planlagt i rundt tre år. Er det utelukkende bilder av min ”nye” bil du er interessert i å se, da kan du scrolle deg til nederst i innlegget.

Jeg våknet morgenen etter julebordet i TVWK, ikke helt i water og med et snev av influensa, premenstruell, med lett angst, og sedvanlig i denne tilstanden: Alt for tidlig. Før jeg hadde rukket å få sortert hjernecellene, ringte telefonen:

- Du, nå ligger det en oval til deg på Finn. 1954-modell. Du skal få telefonnummeret med det samme, ring med en gang, og ikke vent og bli for sen nå da, sånn som sist!

Jeg fikk beskjed om at bilen sto på Lampeland, og jeg tenkte halvt i søvne at det var jo praktisk, at den sto utenfor en butikk her i byen.

Men når Lampeland viser seg å ha eget postnummer, som i tillegg er 3623, ja da er det ikke så nærme likevel. Men man kan ikke henge seg opp i detaljer.

Jeg ringte, og det var det flere som hadde gjort, men ingen hadde kjøpt den. Selger hadde avtalt en visning på ettermiddagen, så jeg kunne ringe igjen etterpå. Og da vedkommende ikke kunne by det selger ville ha for den, så var den ennå til salgs da jeg ringte tilbake.

Jeg lurer på hvor mange tanker det går an å ha i hodet på én gang. Det som er helt klart, er at jeg i alle fall slo nye rekorder denne ettermiddagen. Kan man kjøpe en gammel bil til denne prisen usett? Kan noen se på den for meg? Hvor sprøtt er det å kjøre over hundre mil på en dag for å kjøpe en så gammel bil at den ikke en gang har synkront førstegir? Hvem skal passe barna? Må jeg selge gamle fru B? Har jeg tilgang på tilhenger? Har jeg tilgang på bil med hengerkrok? Hvordan er det egentlig å kjøre en bil med usynkront førstegir? Kan noen bli med meg? Hvor mye får jeg for gamle fru B? Hvor lang tid tar dette? Kommer jeg hjem til jeg må på jobb igjen? Hvor kult er det egentlig ikke med usynkrone gir!? Er jeg spik spenna gæren?

Vel, heldig som jeg er, fikk jeg fantastisk god hjelp med å finne en som kunne se på bilen for meg, og vedkommende dro av gårde med en gang. Vittig nok viste det seg etterpå at vi to kjenner hverandre fra BugCamp i 2012. Vwerden er ikke stor.

Jeg bestemte meg for å slå til, og bilen måtte av ulike årsaker hentes dagen etter. Den ble en sen kveld med mye organisering, og en tidlig morgen, men turen ble til gjengjeld ganske lang.

Vi kom til Lampeland i tretida på ettermiddagen dagen etter, og ble geleidet inn i en låve full av utrolig mye kult. Jeg kunne sikkert tilbrakt en halv dag der, bare med å gå rundt og se på traktorer, biler og utstyr.

Og inne i et hjørne sto ovalen. Bilen var vakker. Den er vakker. Men den sto plassert utrolig keitete til i en stor, men veldig full låve. Så jeg har lært noe viktig på denne turen også: Ta med hjuldollies og jekk når du skal hente en gammel bil som ikke er kjørt på flere tiår.

Den sto DØNN på alle hjul. Å få den opp på hengeren var tre timers arbeid. Arbeid jeg ikke hadde vært i nærheten av å klare selv, så hadde det ikke vært for mitt gode turfølge, hadde jeg fremdeles vært ovalløs gitt, det skal være sikkert. Jeg håper ikke den mannen fikk varige mén…

Men bilen kom opp på hengeren til slutt, og vi var klare for den andre halvdelen av kjøreturen.

Og Østerdalen er ikke kortere midt på natta, den er ikke det. Jeg er glad jeg liker veldig godt å kjøre bil med tilhenger, og med min brors bil med synkronisering på alle automatgirene, gikk det egentlig over all forventning. Hjemme kvart på fem – på jobb igjen halv åtte. Litt tøff dag, men det var verdt det! Se på dette:

Levd liv (Enkelte vil nok påstå at denne må bankes ut - Selv er jeg usikker):

Stigtrinnene er veldig hele og fri for rust:

To hele hjertebaklys:

Under panseret ser det nesten ut som bilen er ny... Helt utrolig vel bevart! I motsetning til sin nye eier, vil nok noen påstå:

Chassisnummer og motornummer er begge fra april 1954. Mye tyder på at det er originalmotoren som står her:

Vognen er levert av Jespersen &Thon i Tønsberg. Godt å ha et telefonnummer jeg kan ringe, hvis det skulle bli noe:

Dørtrekkene er så merkelig vittig slitt i forhold til resten av interiøret. Det har vært uforholdmessig stor trafikk ut og inn av denne bilen:

Dopapir, fyrstikker, Globoid og skademelding - Veldig viktig ekstrautstyr:

Og dette er den typen rust jeg foreløpig har funnet under bilen. Det er så godt som INGEN TING! Hvis det ikke dukker opp store overraskelser, vil jeg påstå dette var et funn:

Det gikk forresten ganske mye lettere å få bilen av hengeren, med nyinnkjøpte Dolly, Molly, Polly og Holly fra Torshov (de må bli et koselig bekjentskap for Willy).

Tusen millioner takk til de det gjelder for passe harde dytt bak, råd, assistanse, følge og hjelp. Jeg er veldig glad for at dette kjøpet gikk i boks.

Jeg tror ikke jeg skal ha fritidsproblemer neste vinter heller.

Glæ mæ!

Screw you all!

  • Kommentarer(6)//www.solveig.no/#post29

Smekre hekker

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2012-12-08 10:13

Skjønnheten ligger i hekken, spør du meg. Det er utrolig mye som er pent bakfra.

Hvordan ser din favoritt ut? Liten og smal, med smånette former?

Eller litt rundere og mer omfangsrik?

Jeg kan ikke noe for det, men jeg digger bakender, og jeg snur meg etter dem rett som det er. Personlig har jeg alltid likt de eldste – Nesten så jeg kan si at jo eldre, jo bedre. Smal, høyføtt, tiltalende, med diskret detaljer og slanke linjer. Det er meg.

Nei, eller altså, det er slett ikke meg… Jeg er vel mer av den kortføtte typen, med kurvede linjer.

Åkei, jeg er på bærtur. Jeg skal hente meg inn igjen.

Vel, meningen var å ta dere med på en tidsreise i bakender. Folkevognbakender. Men jeg må medgi at jeg er litt ute og kjører, og at jeg kanskje ikke har hekket nok. Jeg vet nemlig litt om hva som skiller de lekre folkevognrumpene fra hverandre, men ikke alt. Så lær meg noe! Fyll inn med kommentarer, på de detaljene jeg har glemt/ikke vet. Jeg digger jo som tidligere nevnt å lære noe nytt!

(Jeg oppdaterer innlegget når jeg få ny informasjon.)


1930-tallet

På 1930 var det en forholdsvis kjent fyr i Tyskland, som hyrte inn noen andre karer, for å designe en bil til folket. Erwin Komenda, Josef Ganz og Ferdinand Porsche samarbeidet, eller kanskje de sloss, og kom frem til at dette var bilen de ville skjenke verden:

Prototypen på det som skulle bli verdens mest solgte bil i løpet av kort tid, dog etter en pause da de europeiske landene var mest opptatt av å skyte på hverandre, hadde ikke bakrute. Det er mulig de hadde ryggesensor på den tiden, og at de fant ut at den ble unødvendig da de fikk til å sette inn bakrute. ”Se! Vi trenger ikke ryggesensoren likevel! Vi kan se bakover selv!! Wow!”

Jeg er sikker på det var sånn.

I alle fall, bilen er ganske sær. Her kommer mitt forbehold inn, om at jeg NESTEN liker de så gamle som mulig. Prototypen er ikke så veldig smånett, og jeg skjønner godt at de videreutviklet bilen.


Krigsårene

Som vi alle vet hadde tyskerne Type 1 klar i 1938, men da krigen kom, ble ikke bobla satt i produksjon på ordentlig, som det egentlig var tenkt. Den ble brukt som kjøretøy for tyske offiserer, da med chassis fra Kübelwagen og firhjulstrekket fra Schwimmwagen. Bilen ble kalt Kommandeurwagen, eller Type 87, og den er kanskje min favoritt.

De hjulene der må jo tiltale en traktorguri. Ikke akkurat smånett, men det understreker den lille, høye og spretne baken, i alle fall.

Vel, etter hvert måtte tyskerne gi opp sin plan om å erobre verden. De var slått til grunnen, og en britisk major ved navn Ivan Hirst stablet folkevognfabrikken Wolfsburg på bena i et sønderknust land. Hirst satte all sin ære i å gi folket en vogn.


Split

Produksjonen av Type 1 Split var i gang. De strevde med å få laget glass i bue på den tiden, så frontruta var helt rett, og for å få bakruta til å følge formen på bilen, måtte den være todelt.

Retningsviserne var piler med orange glass og en liten lyspære inni, som hang fast rett bak fremdørene. Baklysene var knøtt små, og det samme var nesen med skiltlys, som hadde integrert bremselys. Låseknappen på motorlokket var også på sitt minste, og hele hekken var smånett og deilig. Aaaahhh… Ønsker meg. Mye.

Den første hekkendringen kom i 1952, da zwitteren gjorde sitt inntog. Fremdeles med delt bakrute, men med nye støtfangere. Den hadde baklys med separate bremselysglass, de såkalte hjertebaklysene, og endret design på skiltbelysningen, uten integrert bremselys. Den var også den første med forniklete lister i gummilistene rundt bakrutene.


Oval

Våren etter, i 1953, kom ovalen, med hel bakrute uten midtstolpe, og 23 prosent bedre sikt. Det er ikke rart at det tok ytterligere nesten 60 år før ryggesenor ble in igjen.

Den er sexy denne også, absolutt. Fremdeles så smånett og fin, og formen på bakruta er kort og godt herlig.

I 1956 kom de hjerteformede bremselysene oppå baklysene bort, og ble erstattet med bremselys og baklys i samme glass, og da med noe større glass en før.

Frem til 1956 hadde bobla ett enderør på eksospotta, mens det dette året ble to.


Inn i 1960-årene

I 1958 ble bakruta enda litt større, og i 1960 ble retningsviserpilene erstattet av blinklys integrert i baklysene. Her er en 1959-modell:

I 1962 ble baklysene enda større, med øverste del i oransje blinklysglass, slik vi etter hvert ble vant til at blinklys ”skal være”.

1964-modellen er for meg et stilskifte, hvor det egentlig ikke skjedde så mye i baken, men den bredere halen med skiltlys begynte å gi boblehekken et generelt bredere utseende. På denne årsmodellen var det også en endring på motordekselet rundt skiltbelysningen, hvor den W-formede profilen ble erstattet med én enkelt bue.

I 1965 ble bakruta enda større, i 1966 ble 1200- og 1300-modellene merket med henholdsvis 1200 og 1300 på motordekselet, og i 1967 kom 1500-modellen, med endret form på motordekselet, som skulle gjøre det lettere å åpne etter mindre sammenstøt.


Brytningsåret 1968

1968 var et markant endringsår. Da kom den modellen som hadde de største forandringene i boblas historie. Hekkmessig vises det fordi støtfangere, skjermer, panser og motordeksel ble større og kraftigere, og baklyktene ble større.
I 1970 fikk 1500 ekstra kjøleribber i to grupper på motordekselet, og i 1971 fikk også 1300 og 1302 det samme.

I 1972 fikk 1300 og 1302 høyere bakrute, og kjøleribbene gruppert i fire. I 1973 kom den nye modellen 1303 med nye baklykter.

1975-modellen hadde hale med skiltbelysning med nitten riller på toppen, og karosseriplaten bulet ut mer ved eksosrørene. Om noen har en link til bilde av denne modellen, så vil jeg gjerne se den! Det har jeg til gode å finne. Jeg fant utrolig mye annet, da jeg googlet på Kvasir etter ”lekre bakender”, men ikke en eneste 1975-modell.


Fremtidens boble (som sprakk?)

I 1976 var eventyret over, egentlig. Bobla ble kun levert på bestilling i Norge, og da bare i modellene 1200 eller 1303 cabriolet. Skiltbelysningshalen var nå fremstilt i plast. Så har du en 1976-modell med plasthale, som var førstegangsregistrert i Norge, ja da kan du være fornøyd.

Utviklingen i utseendet på bobla skyldes nok i størst grad praktiske årsaker, og at bruksegenskapene ble forbedret. Likevel er det interessant å se på moten ellers i disse årene, med de stramme og rette linjene med diskret detaljer, som var moderne på 50-tallet, mot de flagrete og voldsomme plaggene på 70-tallet. Mote spilte nok også en rolle den gang, og vi kan jo virkelig lure på hvordan bobla hadde sett ut i dag, om de hadde fortsatt å produsere den.

Sånn, kanskje:


Heh…

Dra meg baklengs inn i folkevogna, og ha en riktig så skrudd helg!



  • Kommentarer(0)//www.solveig.no/#post20
Neste »