Bugarella's garage

Bugarella's garage

Denne bloggen...

...er ikke stedet for samfunnskritiske sleivspark, dype religiøse diskusjoner, eller interessante betraktninger rundt partikkelfysikk og anyoner.
Dette er stedet for lettsindig fjas, om meg og mitt, og da i hovedsak det jeg gjør rundt folkevognene mine.

Et godt, gammeldags skogsvrak

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2012-12-02 16:33
Jeg fant, jeg fant!
Men noen hadde vel funnet det før meg, kan man si. Den lille bilkirkegården, i søppeldalen, som er mer som et lite familiegravsted.

Jeg hadde en utrolig flott tur, oppover den gjengrodde bekkdalen, mens solen sakte sto bedagelig opp, utpå formiddagen. Den skinte gjennom rimbelagt krattskog, og skapte en helt fantastisk stemning.

Jeg var behørig utrustet med en termos med kaffe, fotoapparat og ullundertøy, og etter litt leting, fant jeg stedet som "alle" visstnok vet hvor er.
Og hva skuer mitt øye? Joda, en splitbuss:
Jeg har nesten sett verre i garasjer rundt omkring, så med litt pågangsmot, kunne vel denne blitt bra?!

Men som jeg nevnte, noen har vært her før, og bilen er ribbet for alt det er mulig å ribbe den for.
Resten er naturen i ferd med å ta seg av. Vrakene er sikkert ferdig avrent, og alle skadelige stoffer har forlengst gått ned i grunnvannet og blitt drukket opp av naboene. Sakte men sikkert spises bilene opp av omgivelsene rundt.
Det er mulig det er sært, men jeg synes det er vakkert.

Jeg har et par fotosafariplaner til, så det kan bli flere bildeserier.

Ha en skrudd uke!

  • Kommentarer(2)//www.solveig.no/#post17

Påstander, tall og faktafeil (og kake)

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2012-11-27 22:57

Jeg er påståelig, jeg presenterer gjerne mine antagelser uten skamvett, og jeg elsker statistikk, hvilket vi alle vet stort sett er opphav til utrolig mye fanteri og oppspinn. På den måten er det ikke sjelden jeg må innse at jeg har tatt feil, justere min oppfatning av ting, eller rette opp og komme med innrømmelser.

Dette er posten for slikt.

I mitt tredje innlegg her på bloggen, Bad influence, skrev jeg om bildet jeg har snappet og foreløpig skamløst bruker som forsidebilde (jeg må snart ta et eget). Jeg skrev at bildet ”kan sikkert være arrangert, men det ser helt fantastisk autentisk ut”. Joda, lille prinsesse Boblepott, det er faktisk et veldig kjent og mye brukt bilde, som de fleste har sett før, og det er tatt på brødrene Ivanssons bilkirkegård.

”Sveriges mest spektakulära bilskrot” på YouTube:

Rekk opp hånda om noen vil bli med meg dit! De to gutta kan jeg mer enn gjerne ta en kaffe sammen med. De lever vel ennå, begge to?!?

Dessuten skrev jeg i innlegget Hermafrodittboble at det antageligvis – antatt av meg i egen person – ble produsert rundt 70.000 zwittere totalt. Det ble det ikke. Det ble produsert helt nøyaktig 57.937 zwittere, fra 1. oktober 1952 til 10. mars 1953. Og det som er veldig gøy å se, er at den dagen de la om produksjonen fra vanlig split til zwitter, den 1. oktober, så produserte de først åtte splitbobler, og så gikk de over på zwitter (og dette er ikke noe jeg bare finner på). Åhh… Det hadde vært gøy å være der akkurat den dagen.

Zwitteren som står i min garasje var en av de aller første, og jeg vet hvilket nummer den var i rekken. Det er bare så kult! Et veldig godt tall.

Har jeg jugd om mer…?! Nei, ikke som jeg har tenkt å innrømme nå, i alle fall.

Forresten så har jeg, som antydet i tittelen, bakt kake. Jeg lovte kake til kveldens folkevognmøte med innslag fra ”jeg-kan-ikke-si-navnet-på-det-senteret-mer-uten-å-få-betalt-for-det”, og da lagde jeg en kake med innbakte gamle tectylrester og tectylglasur.

Siden dette er en brun blogg, får du IKKE oppskriften.

Jeg baker egentlig utrolig sjelden, men dette var faktisk tredje gang jeg hadde med kake på klubbmøte. Jeg må slutte nå, før jeg får et slags rykte på meg.

Møtet ble etter min oppfatning en suksess, uavhengig av kake. Veldig trivelig, over gjennomsnittet konstruktivt, og jeg tror flere fikk interessante innspill om rustbehandling. Dessuten kunne Jørgen Pettersen fortelle at nyere biler er verstinger på rust, og at de gamle bilene ruster mindre.

Det beste rådet han kunne gi mot rust, som han til og med ville gi 100% garanti på, var dette: Kjøp busskort!

Personlig har jeg i frustrasjon tatt en liten pause fra garasjen i noen dager. Jeg har følt at jeg har sittet litt i skrustikka. Men jobben pruster meg i nakken, og til helgen ruster jeg opp igjen. Jeg er jo allerede temmelig godt utrustet med antirustprodukter. Dessuten er jeg velutrustet med pågangsmot også. Det har jeg arvet fra min morfar. Han var i forsvaret den gangen de rustet opp, og han jobbet senere på rustkammeret i Trondheim.

Screw you! Trust me.

  • Kommentarer(3)//www.solveig.no/#post14

Et hett råd

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2012-11-24 22:00

Skal jeg gi deg et skikkelig hett råd? Sørg for å få med deg den bilen jeg har fått lov til å vise bilder av på bloggen min i dag. En kompis av meg har nemlig bygd det jeg mener må være en av landets desidert råeste biler. Mange har antagelig allerede sett den, men den kan ikke vises frem nok.

Men la meg først si noe om hvorfor bilen til Åsmund ble som den ble.

I California i 1930-årene, oppsto det en (u)kultur i ørkenstrøkene, hvor rampete ungdom og umodne voksne, menn vil jeg tro, begynte å arrangere ville billøp med utrangerte biler som de blodtrimmet og bygde om. Solen stekte, sanden sprutet, Coca Cola ble solgt i sixpack på glassflasker, og verden var full av solbrune menn i bar overkropp, med store overarmsmuskler og motorolje på hendene…

Eh, hva snakket jeg om…?!

Jo, rett fram, fortest mulig! Det var motoren som betød noe, og resten av bilene ble som de ble, med de materialene som var tilgjengelig. De første roddene var gamle biler, som oftest Ford, ombygd for å bli lettere. De fartsgale ørkenrottene fjernet tak, panser, støtfangere, skjermer, vinduer og dører, og de senket bilene. Dekk og felger ble optimalisert for feste og fraspark.

«Hot Rods» kalte de kjøretøyene. Kanskje er navnet avledet fra biltypen «roadster», som var utgangspunkt for mange av Hot Rod’ene. En annen teori om navnet er at det kommer av måten de trimmet motorene på. En del av trimmingen besto nemlig ofte i å modifisere eller skifte ut kamakselen. Denne heter «camshaft» på engelsk, men på folkemunne ofte kalt «stick» eller «rod». En kamaksel som er slipt for å øke åpningstiden på ventilene, og dermed gi økt motorytelse, blir dermed en «hot rod».

Løpsformen, rett fram på kortest mulig tid, var starten på dragracekulturen. Dragrace ble formalisert på 50-tallet, da de tok i bruk flyplasser, motorveier og store parkeringsplasser, og løpsformen spredte seg til resten av verden og ble en anerkjent motorsport.

Fra 60-tallet vokste det frem en subkultur innen Hot Rod, med større vekt på utseende, og mindre fokus på løp. Bilene hadde ofte sirlig lakkdekor, gjerne pin striping, og det ble arrangert utstillinger. Street Rod ble en mer familieorientert aktivitet, og en ganske annen kultur en den opprinnelige. Begge de to stilartene eksisterer også i dag.

Folkevognbobler ble etter hvert populære utgangspunkt for Hot Rod-byggere. Designet gjør den velegnet til å ivareta Hot Rodens røtter og tradisjoner, og boblemotoren er veldig enkel å trimme. Boblene var overkommelige prismessig, og i sin geniale enkelhet, var den et ypperlig alternativ både for nybegynnere og viderekomne.
Volksrod ble stilarten kalt, og på disse ble det vanlig å flytte fremakselen veldig langt frem, for å gi bilen et lavt og strukket inntrykk. En del fjernet taket, mens noen valgte å senke det.

Og på Stamnan i Rennebu, Norges svar på den Californiske ørkenen, satt altså Åsmund for noen år siden, og drømte om USA i første halvdel av 1900-tallet. Han hadde en Volkswagen Type 1, 1962-modell, som utgangspunkt, samt et ovalkarosseri, og diverse annet. Han tok det han hadde, i ekte Hot Rod-stil, og så la han en nøye gjennomtenkt plan: Bilen skulle taksenkes, fremakselen flyttes frem, av med skjermer, ut med sideruter, og en hel del andre autentiske og stiltro detaljer. For å være sikker på å få den på veien, hadde han tett kontakt med Biltilsynet i planleggingsfasen, for å tilfredsstille de kravene de stilte.

Det tok noen år, antagelig noen flere enn Åsmund hadde tenkt. Sånn er det jo bare – Alt tar alltid lenger tid, kort og godt. Men i år fikk volksroden skilter, og Åsmund kjørte fra Trondheim til Gardermoen og SCC i august. Nesten knirkefritt. Og han vant pris for beste modifiserte bil, noe som var svært fortjent.

For han er ikke redd for å følge sin egen stil, bilbyggeren fra Stamnan. Han har pels i taket, glitter på rattet og girkula, og en girstang som er så lang at han nesten måtte fjerne taket for å få plass til å skifte gir.

Det ble en utrolig stilig bil, og Åsmund skal ha mye skryt både for å ha gjennomført ombyggingen, men ikke minst for å ha fått den godkjent.

Han vant for øvrig pris for beste ombygde bil på Trøndertræff i 2011 også, men den gang på prøveskilt.

Prosjektet er vel ikke avsluttet ennå, etter som jeg forstår, og vi skal ikke se bort fra at det kan bli endringer på bilen etter hvert. Jeg har hørt snakk om at det kan skje noe med felger og dekk, interiør, lykter, retningsvisere etc. Med en blodtrimmet motor, kunne den jo kommet seg utpå der den virkelig hører hjemme også – På dragstripa.

Rod or not: Screw you!

  • Kommentarer(2)//www.solveig.no/#post13

Dream on

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2012-11-20 20:22

Noen drømmer blir det ikke noe av. Og godt er det, så vi kan sette pris på de drømmene som faktisk går i oppfyllelse. Tenk om alt bare ble til, uten besvær. Dét hadde vært kjedelig.

På Finn.no i dag, lå det jammen meg en oval til salgs for 27.000 kroner. Kjørbar og fin. Første tanke var at jeg selvfølgelig ikke skal kjøpe meg en bil til akkurat nå, blakk som jeg er. Andre tanke var: ”Herrejemini! En OVAL til 27.000 kroner! Når kan jeg hente den?!?!”

Så jeg ringte på den, akkurat som alle de andre 146 personene som hadde tenkt ”Herrejemini! En OVAL til 27.000 kroner! Når kan jeg hente den?!?!” hadde gjort.

Han var veldig hyggelig, ovaleieren, nå ex-ovaleieren, som hadde hatt telefonstorm i hele dag. Men det var allerede en heldiggris der og så på bilen, og en time senere var den solgt, kunne jeg se på Finn.

Nei nei, så var den ikke min den der da. Jeg hadde måttet selge gamla, om jeg hadde kjøpt en oval. Ikke si det til henne, men jeg vurderte det seriøst. Nå, når jeg skriver det får jeg dårlig samvittighet. Tenke seg til å vurdere å adoptere bort et barn, fordi man har lyst på et nytt et!?! Men i øyeblikket var jammen ovallysten temmelig stor igjen gitt. Jeg er nok ikke helt kurert.

I kveld dukket denne opp på nettet:

Jada, neida, jeg trenger ingen argumenter. Jeg ser akkurat det du ser.

Men den er så kuuuuul - Læll! Og dette er jo helt MEG. Jeg bodde i en John Deere 2040 i to år, fra jeg var 16 til jeg var 18 år gammel, og det var en veldig fin tid. På den tiden var jeg kjent som Traktorguri og Dieselguri, og det hender fremdeles at jeg treffer folk som ikke husker navnet mitt, men som husker at ”aaaah, det er du som er Traktorguri!”

Ja, det er jeg som er Traktorguri. Selv om det etter hvert kanskje ikke er igjen så mye av henne inni der. Men det hadde vært så veldig artig å ha en John Deere-boble, på ett vis. En gang.

Årene går, og livet forandrer seg. Litt fremover, litt bakover, og plutselig i retninger det ikke var mulig å forutse. Om noen hadde sagt til meg for tre år siden at jeg i 2012 skulle bruke det meste av min fritid på å skru og pusse gammel bil i en garasje med en gjeng andre småraringer, hadde jeg beskyldt vedkommende for å ha røyket sokkene sine.

Moralen må være at folk som røyker sokkene sine innimellom kan ha rett.

So dream on, and screw you!

  • Kommentarer(0)//www.solveig.no/#post11

All you need is love

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2012-11-18 17:27

Eller: “Alt du trøng e en låve!” som vi sier her i Trøndelag.

Interngarasjevafler i garasjen i dag, and we’re one happy (fat) family! Jeg synes for øvrig at alle som føler for det, bør be seg selv på garasjevafler i Bugarella’s garage.

I dag skal jeg fortelle en historie om kjærlighet.

Da jeg startet jakten på den rette, det var vel i fjor høst, så fant jeg ut at jeg burde sette inn en annonse i noen lokalaviser, for å sjekke om jeg fikk respons. Jeg skrev at jeg var ute etter noe i passende alder, gjerne litt opp i åra, og fin å se på. Selv er jeg veldig snill og omtenksom, og kan love masse kjærlighet og pleie, skrev jeg. Denne havnet blant annet i lokalavisa Snåsningen og Trønderavisa.

Dessuten kjørte jeg til Snåsa, og slo meg ned på samvirkelagskafeen en formiddag. Jeg tok en prat med karene som satt rundt det faste bordet sitt, fortalte hva jeg var ute etter, og spurte om kanskje noen av dem hadde noe å by på. Av folkevogn altså. (Det var vel ikke noen som trodde det var en mann jeg søkte etter i nordtrønderske lokalaviser her nå…?!)

Vel, karene var så utrolig vittige, og jeg hadde en fin stund sammen med dem.

”Men de’ e itj att nå boblå oppi hen sjø, så de’ finnj du itj, nei!” sa de.

Neinei, tenkte jeg, meg om dét.

Et par kaffekopper senere, og litt snakk om felles kjente (pussig du, hvor langt hjemmefra det går an å finne folk man har felles kjente med), kom de likevel opp med et par-tre navn. Etter en ringerunde, var jeg til og med og så på en 69-modell, men jeg ble ikke sånn helt umiddelbart nesegrus forelsket.

Så fikk jeg tekstmelding fra en dame fra samme bygd, hvor det sto: "Hei! Så annonsen din. Er boble-fan selv, ser at mitt prosjekt ikke kommer i mål. Mod. året etter delt bakrute, 67 tror jeg. Den går, står lagra inne, men er påbegynt så den trenger hjelp."

Åkei, tenkte jeg, hva er nå egentlig dette? Året etter delt bakrute? Var det en oval hun snakket om? Eller var det en 67-modell?

Litt hektisk rød i kinnene ringte jeg henne. Vi pratet litt, og jeg fisket selvfølgelig om denne årsmodellen.
"Året etter delt bakrute, ja," sa jeg, "men kan det være en 67-modell dét da?"
"Nei, det kan godt være jeg tuller!" svarte damen. "Men det er årsmodellen etter delt bakrute, i alle fall, for det vet jeg."
"Åkei, så det er en 54-modell eller noe da, mener du...? spurte jeg.
"Ja, da er det det vet du," svarte damen. "Jeg er sikker på at det er årsmodellen etter delt bakrute i alle fall."

Jeg siklet litt, slurpet det stille i meg, så det ikke skulle høres i den andre enden av telefonforbindelsen, og sa med så rolig stemme jeg bare kunne:
"Hvor mye skal du ha for den da?"
"I ga fir å e hærdt, å i ska ha att fir å e hærdt for a å," svarte damen blidt.

Gulp.

Javel. Fir å e hærdt tusen for en oval som går, det er mildt sagt et kupp, og med lett forhøyet puls, spurte jeg om når jeg kunne komme og se på den.
Jo, det kunne passe samme ettermiddag, klokka halv sju.

Så jeg dro av gårde, forberedt på å være den stolte eier av en oval at the end of the day.

Skjelvende av spenning gikk jeg bak bobleeieren inn på lemmen på låven, og så utålmodig over skulderen hennes da hun lettet på presenningen over bobla som sto der.

Og jeg så en bakrute som dekket absolutt hele bredden på bilen.

Faen! skrek jeg. Inni meg.
Ikke nok med det, baklyktene var svære, og det formelig lyste 69-modell av den. Ja, hvis det da ikke til og med var en tidlig 70-talls. Jeg så ikke mer etter, jeg var skuffet som et barn som nettopp hadde fått høre at julen var avlyst. Og at tannfeen alltid har vært morra di, og at harer selvfølgelig ikke legger egg.

På samme dag.

Pliktskyldigst bablet jeg litt boble med den utrolig hyggelige damen, som viste seg å være svært så glad i bilen sin. Hun hadde eid den i noen år, og hatt planer om å restaurere den, men aldri fått tid. Nå kunne hun godt tenke seg å adoptere den bort til en annen snill dame, som kunne ta vare på den.

- Den er jo så fin, sa hun med vemodige stjerner i blikket, og klappet bilen på taket, mens jeg registrerte et digert rusthull i den ene kanalen under venstre dør.

Dette er kjærlighet, tenkte jeg.

Men det var hennes kjærlighet, og ikke min, og jeg takket pent for titten og gikk slukøret derfra.

Historien minner meg om myrsnipa. Den kan du også google på Kvasir, hvis du ikke har hørt den før.

Jeg fant aldri noen oval, men jeg fant gamle fru B noen måneder senere. Litt lenger sør, på Steinkjer. Og neste sommer har jeg lovt henne at hun skal få være med til Snåsa, og da skal vi henge på samvirkelagskafeen igjen, sammen med de andre karene. Hun og jeg. All you need is love! Og en låve.

Lots of love, and screw you all!

  • Kommentarer(0)//www.solveig.no/#post10

Hermafrodittboble

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2012-11-05 17:30

Jeg har en utenomjordisk kollega i et hjørne av garasjen. To meter lang, men snill som et lam. Snakker godt norsk gjør han også. Usikker på hvilken planet han kommer fra, men jeg mener han sa noe om Eim-Dzahl, eller noe som ligner.

Vel, uansett, denne alien-typen, han driver med et restaureringsprosjekt. En såkalt zwitter-boble, som ble produsert fra 1. oktober 1952 til 10. mars 1953, i overgangen mellom split og oval.

(For de uopplyste referer jeg da til de første folkevognboblene som ble produsert med splittet bakrute, i tidsrommet 1948 til 1952, og typen som kom i 1953, som hadde ett lite bakvindu med oval fasong.)

Zwitteren er unik og sjelden, og ble produsert med det gamle split-karosseriet, men med det nye dashbordet som fulgte ovalen videre. I tillegg hadde den noen eksklusive og unike zwitter-detaljer, som interiørbelysningen og andre detaljer.

Noen mener en zwitter er en mindreverdig versjon av splitten – et bittert låvefunn – for om den nå bare hadde vært noen få fullmåner eldre, hadde den vært en ”ordentlig” split.

”Hva er en zwitter?” leste jeg et sted på et forum.
”En split med et billig utseende,” var svaret fra en annen.

Personlig synes jeg, og jeg vet mange er enig med meg i det, at zwitteren er et virkelig funn. Den er unik, produsert kun i fem måneder, og ser man på chassisnumrene fra de to årgangene, regner ut et gjennomsnitt per måned, og ganger med fem, ja da ender man på totalt rundt 70.000 produserte zwittere totalt. Det finnes sikkert et eksakt tall på dette, men så veldig langt unna kan jeg ikke ha havnet. Hvor mange av dem kan ha funnet veien til Norge? Hvor stor prosentandel eksisterer ennå i dag? Vel, jeg mener at uten mer regning og beregning, så sier det seg selv at det er et kunststykke å ha en forholdsvis original og kjørbar zwitter i 2012.

Men vet du hva zwitter betyr? Det er litt vittig, og noen mener at det slett ikke var tyskerne som kalte den det da de lagde den i 1952. Zwitter betyr hermafroditt, et tvekjønnet vesen. Betydningen kan strekkes til bastard eller hybrid, men da har man dratt det langt.

Det sies at det kan ha vært en engelsk folkevognklubb på 1970-tallet, som begynte å kalle ovaldashbord-splitten for zwitter. Hvor trolig det er at en gjeng forskrudde briter satte et veldig særtypisk, germansk ord på en folkevognboble, vet jeg ikke, men det er selvfølgelig mulig.
Tyskere bruker uttrykket Zwitter Käfer selv i dag. Det er vel naturlig for dem å tilføye ”boble” bak, siden de har et forhold til betydningen av ordet zwitter alene. Men det er ikke dermed sikkert at produksjonssjefen ved samlebåndet allerede i 1952 ropte ut at de hadde produsert sin første hermafroditt: ”Meine Damen und Herren, wir haben hier unsere erste zwitter!”

Eller hva vet jeg? Bobla heter Käfer på tysk, og det betyr bille. Kanskje anså de splitten for å være en mann, og så var det først i 1953 at bobla ble en dame? Var zwitteren faktisk en hermafroditt?

Det går også rykter om at grunnen til at det ble en zwitter, var at volkswagen skulle legge om produksjonen fra split til oval, men at de av spareårsaker måtte ”bruke opp” de gjenværende split-karosseriene de hadde liggende.

Noen vet alt dette, det er jeg sikker på.

Hva var nytt på zwitteren, bortsett fra dashbordet?

Vel, de satte blant annet Wolfsburgs våpenskjold som emblem på rattet, og gikk over til 15 tommers felger mot 16 tidligere. Det ble nye støtfangere, gitteret foran signalhornet ble ovalt, og det kom blanke lister rundt sidevinduer og bakrute. Nye baklys ble produsert med separate bremselysglass, og designet på skiltlyset ble noe forandret, uten integrert bremselys. Separate ventilasjonsruter i dørene erstattet ventilasjonsluker foran dørene, og 2., 3. og 4. gir ble synkronisert. Synkront førstegir kom først i 1961.

En sjelden perle, eller et resteprodukt? En luksusutgave av splitten, eller et testprosjekt før de ble fornøyd med ovalen? Et eksklusivt samleobjekt, eller en bastard?

Jajaja, dette innlegget ble i overkant sært og nerdete. Men jeg gleder meg til å se prosjektet i hjørnet ta form, og til å se perlen rulle ut på veien. Neste år skal den visstnok på besøk til moderlandet.

  • Kommentarer(2)//www.solveig.no/#post6

Bad influence

FolkevognpratOpprettet av Solveig Tofte 2012-10-19 22:20
På Facebook er jeg liker av Volksforum. Helt bevisstløst egentlig, jeg har ikke peiling på hva, hvem eller hvor de er, hvilken agenda de har, eller hva mitt "liker" egentlig sier om meg.
Tingen er at de legger ut bilder av folkevogner, og til dels flotte eksemplarer. Men det er tydelig at det er en mann som står bak bildeutvalget, for godt over halvparten av de flotte bilene, er smykket med vakre kvinner, gjerne lettkledde.

Jeg forsøkte å foreslå at de kunne lete opp et bilde av en snasen mann med en folkevogn også, men nei... Da tenkte jeg at jeg kunne finne et selv, men jeg fant faktisk ingen. Heh...! Er internettet seriøst tomt for bilder av folkevogner og lettkledde menn?!?

Jaja, uansett, nå har jeg vent meg på disse bildene, og når jeg selv googlet etter folkevognbilder, blant annet for å finne et bilde til denne bloggen, så viser det seg at jeg er miljøskadd!

Dette bildet dukket opp:
"Woooow!" tenker jeg, "Så kult!"
Og hvor mye bil er det her? Og hvor mye dame?!?
Say no more...
Men bildet er kult, det ER det.

Det er dette også:
Forlatt for å dø. Det er virkelig noe vemodig over dette bildet, og jeg blir nesten lei meg av det. Samtidig er det utrolig vittig, og det er lett å la fantasien løpe rundt historien bak.

Og så er det dette bildet, bildet jeg har som bloggbilde. Det er et så utrolig bra komponert bilde, og jeg tar motivet helt for god fisk. Det kan sikkert være arrangert, men det ser helt fantastisk autentisk ut. Dragende vakkert!


  • Kommentarer(0)//www.solveig.no/#post2
« Forrige