Bugarella's garage

Bugarella's garage

Denne bloggen...

...er ikke stedet for samfunnskritiske sleivspark, dype religiøse diskusjoner, eller interessante betraktninger rundt partikkelfysikk og anyoner.
Dette er stedet for lettsindig fjas, om meg og mitt, og da i hovedsak det jeg gjør rundt folkevognene mine.

All you need is love

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2012-11-18 17:27

Eller: “Alt du trøng e en låve!” som vi sier her i Trøndelag.

Interngarasjevafler i garasjen i dag, and we’re one happy (fat) family! Jeg synes for øvrig at alle som føler for det, bør be seg selv på garasjevafler i Bugarella’s garage.

I dag skal jeg fortelle en historie om kjærlighet.

Da jeg startet jakten på den rette, det var vel i fjor høst, så fant jeg ut at jeg burde sette inn en annonse i noen lokalaviser, for å sjekke om jeg fikk respons. Jeg skrev at jeg var ute etter noe i passende alder, gjerne litt opp i åra, og fin å se på. Selv er jeg veldig snill og omtenksom, og kan love masse kjærlighet og pleie, skrev jeg. Denne havnet blant annet i lokalavisa Snåsningen og Trønderavisa.

Dessuten kjørte jeg til Snåsa, og slo meg ned på samvirkelagskafeen en formiddag. Jeg tok en prat med karene som satt rundt det faste bordet sitt, fortalte hva jeg var ute etter, og spurte om kanskje noen av dem hadde noe å by på. Av folkevogn altså. (Det var vel ikke noen som trodde det var en mann jeg søkte etter i nordtrønderske lokalaviser her nå…?!)

Vel, karene var så utrolig vittige, og jeg hadde en fin stund sammen med dem.

”Men de’ e itj att nå boblå oppi hen sjø, så de’ finnj du itj, nei!” sa de.

Neinei, tenkte jeg, meg om dét.

Et par kaffekopper senere, og litt snakk om felles kjente (pussig du, hvor langt hjemmefra det går an å finne folk man har felles kjente med), kom de likevel opp med et par-tre navn. Etter en ringerunde, var jeg til og med og så på en 69-modell, men jeg ble ikke sånn helt umiddelbart nesegrus forelsket.

Så fikk jeg tekstmelding fra en dame fra samme bygd, hvor det sto: "Hei! Så annonsen din. Er boble-fan selv, ser at mitt prosjekt ikke kommer i mål. Mod. året etter delt bakrute, 67 tror jeg. Den går, står lagra inne, men er påbegynt så den trenger hjelp."

Åkei, tenkte jeg, hva er nå egentlig dette? Året etter delt bakrute? Var det en oval hun snakket om? Eller var det en 67-modell?

Litt hektisk rød i kinnene ringte jeg henne. Vi pratet litt, og jeg fisket selvfølgelig om denne årsmodellen.
"Året etter delt bakrute, ja," sa jeg, "men kan det være en 67-modell dét da?"
"Nei, det kan godt være jeg tuller!" svarte damen. "Men det er årsmodellen etter delt bakrute, i alle fall, for det vet jeg."
"Åkei, så det er en 54-modell eller noe da, mener du...? spurte jeg.
"Ja, da er det det vet du," svarte damen. "Jeg er sikker på at det er årsmodellen etter delt bakrute i alle fall."

Jeg siklet litt, slurpet det stille i meg, så det ikke skulle høres i den andre enden av telefonforbindelsen, og sa med så rolig stemme jeg bare kunne:
"Hvor mye skal du ha for den da?"
"I ga fir å e hærdt, å i ska ha att fir å e hærdt for a å," svarte damen blidt.

Gulp.

Javel. Fir å e hærdt tusen for en oval som går, det er mildt sagt et kupp, og med lett forhøyet puls, spurte jeg om når jeg kunne komme og se på den.
Jo, det kunne passe samme ettermiddag, klokka halv sju.

Så jeg dro av gårde, forberedt på å være den stolte eier av en oval at the end of the day.

Skjelvende av spenning gikk jeg bak bobleeieren inn på lemmen på låven, og så utålmodig over skulderen hennes da hun lettet på presenningen over bobla som sto der.

Og jeg så en bakrute som dekket absolutt hele bredden på bilen.

Faen! skrek jeg. Inni meg.
Ikke nok med det, baklyktene var svære, og det formelig lyste 69-modell av den. Ja, hvis det da ikke til og med var en tidlig 70-talls. Jeg så ikke mer etter, jeg var skuffet som et barn som nettopp hadde fått høre at julen var avlyst. Og at tannfeen alltid har vært morra di, og at harer selvfølgelig ikke legger egg.

På samme dag.

Pliktskyldigst bablet jeg litt boble med den utrolig hyggelige damen, som viste seg å være svært så glad i bilen sin. Hun hadde eid den i noen år, og hatt planer om å restaurere den, men aldri fått tid. Nå kunne hun godt tenke seg å adoptere den bort til en annen snill dame, som kunne ta vare på den.

- Den er jo så fin, sa hun med vemodige stjerner i blikket, og klappet bilen på taket, mens jeg registrerte et digert rusthull i den ene kanalen under venstre dør.

Dette er kjærlighet, tenkte jeg.

Men det var hennes kjærlighet, og ikke min, og jeg takket pent for titten og gikk slukøret derfra.

Historien minner meg om myrsnipa. Den kan du også google på Kvasir, hvis du ikke har hørt den før.

Jeg fant aldri noen oval, men jeg fant gamle fru B noen måneder senere. Litt lenger sør, på Steinkjer. Og neste sommer har jeg lovt henne at hun skal få være med til Snåsa, og da skal vi henge på samvirkelagskafeen igjen, sammen med de andre karene. Hun og jeg. All you need is love! Og en låve.

Lots of love, and screw you all!

  • Kommentarer(0)//www.solveig.no/#post10