Bugarella's garage

Bugarella's garage

Denne bloggen...

...er ikke stedet for samfunnskritiske sleivspark, dype religiøse diskusjoner, eller interessante betraktninger rundt partikkelfysikk og anyoner.
Dette er stedet for lettsindig fjas, om meg og mitt, og da i hovedsak det jeg gjør rundt folkevognene mine.

Et hett råd

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2012-11-24 22:00

Skal jeg gi deg et skikkelig hett råd? Sørg for å få med deg den bilen jeg har fått lov til å vise bilder av på bloggen min i dag. En kompis av meg har nemlig bygd det jeg mener må være en av landets desidert råeste biler. Mange har antagelig allerede sett den, men den kan ikke vises frem nok.

Men la meg først si noe om hvorfor bilen til Åsmund ble som den ble.

I California i 1930-årene, oppsto det en (u)kultur i ørkenstrøkene, hvor rampete ungdom og umodne voksne, menn vil jeg tro, begynte å arrangere ville billøp med utrangerte biler som de blodtrimmet og bygde om. Solen stekte, sanden sprutet, Coca Cola ble solgt i sixpack på glassflasker, og verden var full av solbrune menn i bar overkropp, med store overarmsmuskler og motorolje på hendene…

Eh, hva snakket jeg om…?!

Jo, rett fram, fortest mulig! Det var motoren som betød noe, og resten av bilene ble som de ble, med de materialene som var tilgjengelig. De første roddene var gamle biler, som oftest Ford, ombygd for å bli lettere. De fartsgale ørkenrottene fjernet tak, panser, støtfangere, skjermer, vinduer og dører, og de senket bilene. Dekk og felger ble optimalisert for feste og fraspark.

«Hot Rods» kalte de kjøretøyene. Kanskje er navnet avledet fra biltypen «roadster», som var utgangspunkt for mange av Hot Rod’ene. En annen teori om navnet er at det kommer av måten de trimmet motorene på. En del av trimmingen besto nemlig ofte i å modifisere eller skifte ut kamakselen. Denne heter «camshaft» på engelsk, men på folkemunne ofte kalt «stick» eller «rod». En kamaksel som er slipt for å øke åpningstiden på ventilene, og dermed gi økt motorytelse, blir dermed en «hot rod».

Løpsformen, rett fram på kortest mulig tid, var starten på dragracekulturen. Dragrace ble formalisert på 50-tallet, da de tok i bruk flyplasser, motorveier og store parkeringsplasser, og løpsformen spredte seg til resten av verden og ble en anerkjent motorsport.

Fra 60-tallet vokste det frem en subkultur innen Hot Rod, med større vekt på utseende, og mindre fokus på løp. Bilene hadde ofte sirlig lakkdekor, gjerne pin striping, og det ble arrangert utstillinger. Street Rod ble en mer familieorientert aktivitet, og en ganske annen kultur en den opprinnelige. Begge de to stilartene eksisterer også i dag.

Folkevognbobler ble etter hvert populære utgangspunkt for Hot Rod-byggere. Designet gjør den velegnet til å ivareta Hot Rodens røtter og tradisjoner, og boblemotoren er veldig enkel å trimme. Boblene var overkommelige prismessig, og i sin geniale enkelhet, var den et ypperlig alternativ både for nybegynnere og viderekomne.
Volksrod ble stilarten kalt, og på disse ble det vanlig å flytte fremakselen veldig langt frem, for å gi bilen et lavt og strukket inntrykk. En del fjernet taket, mens noen valgte å senke det.

Og på Stamnan i Rennebu, Norges svar på den Californiske ørkenen, satt altså Åsmund for noen år siden, og drømte om USA i første halvdel av 1900-tallet. Han hadde en Volkswagen Type 1, 1962-modell, som utgangspunkt, samt et ovalkarosseri, og diverse annet. Han tok det han hadde, i ekte Hot Rod-stil, og så la han en nøye gjennomtenkt plan: Bilen skulle taksenkes, fremakselen flyttes frem, av med skjermer, ut med sideruter, og en hel del andre autentiske og stiltro detaljer. For å være sikker på å få den på veien, hadde han tett kontakt med Biltilsynet i planleggingsfasen, for å tilfredsstille de kravene de stilte.

Det tok noen år, antagelig noen flere enn Åsmund hadde tenkt. Sånn er det jo bare – Alt tar alltid lenger tid, kort og godt. Men i år fikk volksroden skilter, og Åsmund kjørte fra Trondheim til Gardermoen og SCC i august. Nesten knirkefritt. Og han vant pris for beste modifiserte bil, noe som var svært fortjent.

For han er ikke redd for å følge sin egen stil, bilbyggeren fra Stamnan. Han har pels i taket, glitter på rattet og girkula, og en girstang som er så lang at han nesten måtte fjerne taket for å få plass til å skifte gir.

Det ble en utrolig stilig bil, og Åsmund skal ha mye skryt både for å ha gjennomført ombyggingen, men ikke minst for å ha fått den godkjent.

Han vant for øvrig pris for beste ombygde bil på Trøndertræff i 2011 også, men den gang på prøveskilt.

Prosjektet er vel ikke avsluttet ennå, etter som jeg forstår, og vi skal ikke se bort fra at det kan bli endringer på bilen etter hvert. Jeg har hørt snakk om at det kan skje noe med felger og dekk, interiør, lykter, retningsvisere etc. Med en blodtrimmet motor, kunne den jo kommet seg utpå der den virkelig hører hjemme også – På dragstripa.

Rod or not: Screw you!

  • Kommentarer(2)//www.solveig.no/#post13