Bugarella's garage

Bugarella's garage

Denne bloggen...

...er ikke stedet for samfunnskritiske sleivspark, dype religiøse diskusjoner, eller interessante betraktninger rundt partikkelfysikk og anyoner.
Dette er stedet for lettsindig fjas, om meg og mitt, og da i hovedsak det jeg gjør rundt folkevognene mine.

Boblepotts etterretningstjeneste for bil

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2013-02-09 22:14

Jeg har gjort research, som det heter på trøndersk. Og det er ikke måte på hvor mye man kan finne, bare man leter.

Min kjære oval rullet ut av folkevognfabrikken i april 1954. Nå står den i fjøset hvor jeg har garasje, stuet bort i et tilsluttende rom til så lenge. Men den oser av levd liv, der den taust følger med på det jeg gjør.

– 59 år… En distingvert, eldre kjerre, med ruststenk i lakken, og stive ledd. Hva har du drevet med? Hvor han du kjørt? Hvem kjørte deg? Og hvem satt i baksetet ditt og så ut på landskapet som suste forbi, med Stabburet-boksen med matpakker i ved siden av seg?

Som man roper i skogen får man svar. I alle fall hvis man ikke roper på elgen, men lusker i de rette buskene, og snakker med de kloke uglene i mosen.

Historien om Ahab – Del 1: Hvalfangeren

Jespersen og Thon AS var folkevognforhandlere i Tønsberg i 1954. De var velrenommerte forhandlere, og ga grunnlag for mang en gutte-, manne- og husmordrøm, når folk passerte butikken deres og så reklameplakatene og bilene.

Hit kom også Sverre fra Andebu, en ung, ugift og sterk mann i midten av tjueårene, som var født og oppvokst på gård. De var fem søsken, og Sverre hadde i flere år jobbet som sveiser og reparatør, og fungert som dreng for sin far. Bruket var ikke spesielt stort – Det besto av 90 mål innmark og 255 mål skog, og de hadde sju melkekyr på gården, drev med hesteavl, og et par griser måtte årlig bøte med livet til jul. Storebroren skulle etter hvert ta over gården, og den opplevelseslystne Sverre, syntes allerede i tenårene at det begynte å bli på tide å komme seg ut og bort. Han tok seg derfor sesongjobb som hvalfanger ombord i en båt, i en bransje som hadde vært Vestfolds viktigste inntektskilde i mange år. Rovdriften på hval tidligere på 1900-tallet hadde gitt næringen en nedtur, og med åtte tapte båter under 2. verdenskrig, hadde det vært tøft. Men nå var tidene bedre, og optimismen var stor. Hvalfangeryrket ga anerkjennelse, og en aldri så liten heltestatus. Det var stort å være hvalfanger på den tiden, kan Sverre fortelle.

Sverre var en fornuftig og økonomisk mann, og han klarte å spare penger. I 1954 fikk han derfor en mulighet ingen av dem hjemme på gården kunne få: Å kjøpe seg en bil!

Sverre sendte søknad til bilfordelingskontoret i Vegdirektoratet om å få kjøpetillatelse, noe som for så vidt var en proforma sak, da hvalfangere fikk B-lisens automatisk. Tillatelsen kom den 26. mai 1954, og allerede samme dag sendte han herr Politimesteren i Sandefjord melding om registrering av motorvogn: En Folkevogn type 113, bedre kjent som folkevognboble.

Bilen kjøpte han for 11.350 kroner hos Jespersen og Thon, og Jespersen kunne lett friste med at bilen dette året hadde kommet med større og bedre motor, en såkalt 1200, på 1192cc og med 30hk, mot tidligere 1131cc og 25hk. Året før hadde boblene kommet med synkrone 2., 3. og 4. gir, og Sverre frydet seg over tanken på at han eide en topp moderne og godt utstyrt bil.

Han var kongen på haugen! Den nye bobla veide til og med 155 kilo mindre enn den tidligere modellen, og den var dermed for racerbil å regne.

Nyanskaffelsen gjorde ikke karen mindre populær.

– Du vet, å være hvalfanger og eie bil her på den tida, dét var saker, humrer Sverre megetsigende.

Om det var bilen, yrket eller mannen alene vites ikke, men samme år traff han i alle fall den sju år yngre Signe. En ung og vakker jente, som Sverre falt for umiddelbart. Han husker godt den første turen han hadde sammen med den flotte jenta i den staselige bilen, og de to tilbrakte mange gode stunder sammen i forsetene.

– Jeg husker at etter datidens standard, var bilen veldig god å kjøre, minnes Sverre.

Han brukte den for å komme seg til og fra jobb, og til søndagstur med kjæresten. Bensinen kostet 96 øre for literen, og man fikk dermed 11.146 liter bensin på en normalårslønn på 10.700 kroner i 1954. Til sammenligning kan vi i dag kjøpe 31.241 liter bensin til 14,40 kroner per liter, for en gjennomsnittsårslønn.

Vel, året etter, i 1955, giftet Sverre og Signe seg, og begynte å planlegge en felles fremtid. Med i planene var husbygging, som de satte i gang med i 1956. Da ble det behov for kapital, og med et bilhungrig norsk folk, lå løsningen nærme.

– Det var stor etterspørsel etter disse bilene, og jeg solgte bilen for mer enn jeg hadde kjøpt den for, kan Sverre fortelle.

12.500 kroner var salgsprisen, og det selv om maksprisen egentlig var satt til 10.200 kroner av Vegdirektøren. Den 6. november i 1956 ble lisensen overført til neste eier, for den nette sum av 700 kroner i gebyr. Sandefjord-skiltene ble innlevert, og et kort men innholdsrikt kapittel i et eventyr var over.

Sverre bor fremdeles sammen med sin kjære Signe. Han er 82 år gammel, og husker tiden som hvalfanger og folkevognkjører som om det var i går.

– Jeg kjøpte folkevogn igjen senere også, men jeg var uten bil i mange år etter dette, forteller Sverre.

Sverre er lovt et gjensyn med sin aller første bil. Så nå må undertegnede bare sette i gang og skru, og få bilen på veien igjen.

Noen hvalfanger får nok ohvalen aldri bak rattet igjen, men bilen har fått navn inspirert av sin første og utrolig tøffe eier. Ahab, oppkalt etter kaptein Ahab, hvalfangeren fra boken om hvalen Moby Dick, som nektet å gi opp kampen mot den gjenstridige hvalen.

Mannen Sverre solgte bilen videre til het Arne. Han bodde på Nordstrand i Oslo, var 51 år gammel, og trengte bilen fordi han var omreisende selger.

Det blir mer om Arne, som var den som rullet flest kilometer inn på telleren på bilen, i del 2 i historien om Ahab.

  • Kommentarer(5)//www.solveig.no/#post33