Bugarella's garage

Bugarella's garage

Denne bloggen...

...er ikke stedet for samfunnskritiske sleivspark, dype religiøse diskusjoner, eller interessante betraktninger rundt partikkelfysikk og anyoner.
Dette er stedet for lettsindig fjas, om meg og mitt, og da i hovedsak det jeg gjør rundt folkevognene mine.

En hilsen fra Sverre

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2013-02-15 22:20

I postkassen i dag, lå det brev fra Sverre. Hvalfangeren fra Høyjord, som eide ovalen min aller først. Den stolte nybilkjøperen fra 1954, som syntes det var så artig å høre at bilen hans fortsatt eksisterer.

”Utrolig at den lever ennå, skulle vært moro og sett den,” skriver Sverre i det veldig hyggelige, håndskrevne brevet.

I konvolutten lå også disse bildene:

Det nederste er fra 17. mai 1955, der Sverre og kona Signe står i midten.

Sverre skriver at han og Signe hadde mange fine turer i bilen, og at de har mange gode minner i ettertid.

I tillegg har jeg også fått en fantastisk historie fra Cheron på VWNorge. Han har en oval fra Høyjord, akkurat som meg, han har snakket med en lokal helt, som kunne fortelle om en herlig tid som ung i bygda på 50-tallet. Cheron skriver følgende:

"Tidlig på 50-tallet her på Høyjord var det to landhandlere ved siden av hverandre, bygdas samlingspunkt, og når ovalene våre kom til bygda, sånn midt på femtitallet var det stor stas! Det trakk til seg både bedårende pikebarn og ungdommer som syntes disse hvalfangerene var hardbarka skjønnheter, med livserfaring og penger! Og sist og ikke minst: flunka nye bobler!"

Eieren av Cherons boble var kjent for å være god til å få bilen til å ligge særdeles bredt utenfor landhandelen, til eierens store irritasjon.

"Han kom rundt svingen ved Høyjord stavkirke og lå bredt, mens drankerene lå på gresset utenfor butikken med varmt øl og en dram og skoggerlo. Ungene stod på gjerdet og heia gutta frem! Det var kappkjøring med oval, Fiat og Trabant. Støvskyene stod, og disse bedårende pikebarna stod og svermet blant gutta.

Landhandleren kom stormende ut og jaga de vekk fra butikkområdet, så de fylte bilene opp med piker og øl, og spant opp til Merkedammen, et idyllisk vann der jeg kan tenke meg at mangt ett hjerte ble vunnet og knust sene sommerkvelder...

Akk, tenk å ha fått oppleve femti tallet på bygda da...."

Enig Cheron, unektelig bonderomantisk!

Dette er inspirasjon til å ta fatt på arbeidet med å få ovalen kjørbar igjen, og ta den med på besøk til Høyjord. Og ikke minst til Sverre Hvalfangeren.

  • Kommentarer(1)//www.solveig.no/#post37

Stempel inn – Stempler ut

SkruingOpprettet av Bugarella 2013-02-14 23:29

Dr Bugarella kan herved melde om en vellykket transplantasjon, og stempler ut av garasjen for i dag.

Endelig. Tre motorer har vært inne i bildet, før jeg lyktes med å finne en forlikelig donor.

Det første stempelet viste seg å ha feil dimensjon på kryssbolten, som tidligere nevnt. Da fikk jeg like godt tilkjørt fire donormotorer til, som skulle kastes om ikke jeg eller noen andre ville ha dem. Så da takker jeg jo, og neier pent, selvfølgelig.

Vel, jeg tok for meg den ene av dem i går. Den er samme årsmodell som min egen, og det tenkte jeg var lovende.

Willy er veldig hjelpsom, forresten.

Men motoren sto dønn fast, og det var et fryktelig prakk å få av topper og sylindere. Hadde det ikke vært for at det dukket opp en uventet hjelper i garasjen sånn helt plutselig (du kom kanskje egentlig ikke innom for å skru motor du, Per…?), så hadde jeg gitt opp forsøket. Stemplene viste seg å være svært preget av tid, fukt og røff demontering, med både riper og rust, og det var ikke aktuelt å bruke dem.

Den motoren er herved sertifisert som giver av de fleste organer.

Vær så god neste donormotor!

Til deg som hadde denne motoren før: ”Sylinderforing” betyr ikke å fôre sylinderen med høy…. Men blandingen av høy, olje og annen dritt har kanskje preservert motoren godt under lagring, for nå gikk det unna - Alle skruer og deler løsnet lett, og dette virket lovende.

Jeg begynner å bli dreven på å demontere motor nå, og i dag tror jeg jaggu jeg gjorde det i bortimot rett rekkefølge også. Jeg husket til og med at denne må av:

...før jeg kan ta av denne:

Stempel ut. Og så kom The Moment of Truth – Hadde vi riktige dimensjoner denne gangen?

Jeeei!

Stempelet ser aldeles supert ut også gitt. Fantastisk vakkert:

Siste kirurgiske hånd på verket, og transplantasjonen er erklært vellykket, så langt jeg kan se på dette tidspunktet.

Man vet jo selvfølgelig aldri da, før pasienten har vært oppe og beveget på seg, og fått litt fuel gjennom systemet. Så vi får se, når det blir tid for utskriving. Da får vi et bedre overblikk, og kan fastslå om alt har gått bra.

Så, da er jeg egentlig tilbake der jeg var for en uke siden. Og hva var det som sto for tur...? Jo, jeg skal løsne reimhjulet på veiva for å få av plata under. Det er vel bare å stikke inn et skrujern, og ta i alt jeg makter på bolten da sikkert?!?!

Screw you!

  • Kommentarer(0)//www.solveig.no/#post36

Blondie, sylinder å hon

GarasjefjasOpprettet av Bugarella 2013-02-12 17:29
Når jeg nå først skifter stempelringer, så er det visstnok sånn at jeg like gjerne kan kjøre sylinderløpet ut.
"Æ har hon," skriver Ståle til meg på sms.
"Jaha?," tenker jeg, "de' har nå ho mor å'n far å...."
Flenk honj. Men æ ty itj de hjalp i det hele tatt...



  • Kommentarer(0)//www.solveig.no/#post35

Indianer-Jonas og Det fordømte stempel

SkruingOpprettet av Bugarella 2013-02-10 18:56

Jeg fikk en flott lørdagstur oppover Gauldalen i går, i et fantastisk solskinn, og med 22 kalde grader på stokken. Da blir naturen unektelig vakker å se til.

Og det var veldig artig å demontere sylinder og stempel sammen med en trivelig fyr fra Horny Island Aircoolers, som uten videre hostet opp en 1200-motor som kunne brukes som donor.

Min begynner å bli ganske så ren nå, og dette er inspirerende arbeid. Utrolig mye artigere enn å vaske hus, klær og kopper. Dessverre...

Så i dag var jeg virkelig motivert, topp ambisjoner, og det på tross av seks minusgrader inne i garasjen ved ankomst. Etter show-and-tell-metoden fra i går, følte jeg at jeg nå kunne demontere stempel. Og etter det jeg kan forstå, så gikk det brukbart.

Jeg er åpen for kritikk i ettertid, på metoder og bruk av utstyr – Fullt bevisst på at jeg gjør ting jeg ikke har peiling på. Men artig er det!

Jeg leser på internett at man kan skade stempelstaget hvis man banker og slår på kryssbolten for å få den ut… Nåååh. Men jeg måtte jo dét, den satt litt fast. Våkner plutselig en søndagsmorgen med skikkelig rådebank jeg nå da, sikkert. Dagen-derpå-følelsen…

Vel, den tid, den erfaring.

Da jeg var klar for å montere nytt stempel, så kom det for en dag at en gulost slett ikke bare er en gulost, og at en 1200 boblemotor slett ikke bare er en 1200 boblemotor. Feil stempel. Kryssbolten på det nye stempelet er større enn på mine, og går ikke inn i hullet på stempelstaget.

Calling Horny Island: ”Ja, hallo, er Indaner-Jonas hjemme? Jeg skulle hatt litt mer hjelp med Det fordømte stempel…”

Joda, Indianer-Jonas ordner dette han. Jeg får ta elvebåten og padle oppover dalen etter enda et stempel. Så blir alt bra.

Mentor #1 sier forresten at han har hon, så jeg får gått over sylindrene med det samme jeg holder på. Jeg lurte på om det er en hann-hon eller ei tispe han har.

Det eter på seg dette prosjektet mitt. Men det blir sikkert bra. Nå når jeg til og med får lånt meg en hund. Håper den er god på motor.

Screw you!

  • Kommentarer(0)//www.solveig.no/#post34

Boblepotts etterretningstjeneste for bil

FolkevognpratOpprettet av Bugarella 2013-02-09 22:14

Jeg har gjort research, som det heter på trøndersk. Og det er ikke måte på hvor mye man kan finne, bare man leter.

Min kjære oval rullet ut av folkevognfabrikken i april 1954. Nå står den i fjøset hvor jeg har garasje, stuet bort i et tilsluttende rom til så lenge. Men den oser av levd liv, der den taust følger med på det jeg gjør.

– 59 år… En distingvert, eldre kjerre, med ruststenk i lakken, og stive ledd. Hva har du drevet med? Hvor han du kjørt? Hvem kjørte deg? Og hvem satt i baksetet ditt og så ut på landskapet som suste forbi, med Stabburet-boksen med matpakker i ved siden av seg?

Som man roper i skogen får man svar. I alle fall hvis man ikke roper på elgen, men lusker i de rette buskene, og snakker med de kloke uglene i mosen.

Historien om Ahab – Del 1: Hvalfangeren

Jespersen og Thon AS var folkevognforhandlere i Tønsberg i 1954. De var velrenommerte forhandlere, og ga grunnlag for mang en gutte-, manne- og husmordrøm, når folk passerte butikken deres og så reklameplakatene og bilene.

Hit kom også Sverre fra Andebu, en ung, ugift og sterk mann i midten av tjueårene, som var født og oppvokst på gård. De var fem søsken, og Sverre hadde i flere år jobbet som sveiser og reparatør, og fungert som dreng for sin far. Bruket var ikke spesielt stort – Det besto av 90 mål innmark og 255 mål skog, og de hadde sju melkekyr på gården, drev med hesteavl, og et par griser måtte årlig bøte med livet til jul. Storebroren skulle etter hvert ta over gården, og den opplevelseslystne Sverre, syntes allerede i tenårene at det begynte å bli på tide å komme seg ut og bort. Han tok seg derfor sesongjobb som hvalfanger ombord i en båt, i en bransje som hadde vært Vestfolds viktigste inntektskilde i mange år. Rovdriften på hval tidligere på 1900-tallet hadde gitt næringen en nedtur, og med åtte tapte båter under 2. verdenskrig, hadde det vært tøft. Men nå var tidene bedre, og optimismen var stor. Hvalfangeryrket ga anerkjennelse, og en aldri så liten heltestatus. Det var stort å være hvalfanger på den tiden, kan Sverre fortelle.

Sverre var en fornuftig og økonomisk mann, og han klarte å spare penger. I 1954 fikk han derfor en mulighet ingen av dem hjemme på gården kunne få: Å kjøpe seg en bil!

Sverre sendte søknad til bilfordelingskontoret i Vegdirektoratet om å få kjøpetillatelse, noe som for så vidt var en proforma sak, da hvalfangere fikk B-lisens automatisk. Tillatelsen kom den 26. mai 1954, og allerede samme dag sendte han herr Politimesteren i Sandefjord melding om registrering av motorvogn: En Folkevogn type 113, bedre kjent som folkevognboble.

Bilen kjøpte han for 11.350 kroner hos Jespersen og Thon, og Jespersen kunne lett friste med at bilen dette året hadde kommet med større og bedre motor, en såkalt 1200, på 1192cc og med 30hk, mot tidligere 1131cc og 25hk. Året før hadde boblene kommet med synkrone 2., 3. og 4. gir, og Sverre frydet seg over tanken på at han eide en topp moderne og godt utstyrt bil.

Han var kongen på haugen! Den nye bobla veide til og med 155 kilo mindre enn den tidligere modellen, og den var dermed for racerbil å regne.

Nyanskaffelsen gjorde ikke karen mindre populær.

– Du vet, å være hvalfanger og eie bil her på den tida, dét var saker, humrer Sverre megetsigende.

Om det var bilen, yrket eller mannen alene vites ikke, men samme år traff han i alle fall den sju år yngre Signe. En ung og vakker jente, som Sverre falt for umiddelbart. Han husker godt den første turen han hadde sammen med den flotte jenta i den staselige bilen, og de to tilbrakte mange gode stunder sammen i forsetene.

– Jeg husker at etter datidens standard, var bilen veldig god å kjøre, minnes Sverre.

Han brukte den for å komme seg til og fra jobb, og til søndagstur med kjæresten. Bensinen kostet 96 øre for literen, og man fikk dermed 11.146 liter bensin på en normalårslønn på 10.700 kroner i 1954. Til sammenligning kan vi i dag kjøpe 31.241 liter bensin til 14,40 kroner per liter, for en gjennomsnittsårslønn.

Vel, året etter, i 1955, giftet Sverre og Signe seg, og begynte å planlegge en felles fremtid. Med i planene var husbygging, som de satte i gang med i 1956. Da ble det behov for kapital, og med et bilhungrig norsk folk, lå løsningen nærme.

– Det var stor etterspørsel etter disse bilene, og jeg solgte bilen for mer enn jeg hadde kjøpt den for, kan Sverre fortelle.

12.500 kroner var salgsprisen, og det selv om maksprisen egentlig var satt til 10.200 kroner av Vegdirektøren. Den 6. november i 1956 ble lisensen overført til neste eier, for den nette sum av 700 kroner i gebyr. Sandefjord-skiltene ble innlevert, og et kort men innholdsrikt kapittel i et eventyr var over.

Sverre bor fremdeles sammen med sin kjære Signe. Han er 82 år gammel, og husker tiden som hvalfanger og folkevognkjører som om det var i går.

– Jeg kjøpte folkevogn igjen senere også, men jeg var uten bil i mange år etter dette, forteller Sverre.

Sverre er lovt et gjensyn med sin aller første bil. Så nå må undertegnede bare sette i gang og skru, og få bilen på veien igjen.

Noen hvalfanger får nok ohvalen aldri bak rattet igjen, men bilen har fått navn inspirert av sin første og utrolig tøffe eier. Ahab, oppkalt etter kaptein Ahab, hvalfangeren fra boken om hvalen Moby Dick, som nektet å gi opp kampen mot den gjenstridige hvalen.

Mannen Sverre solgte bilen videre til het Arne. Han bodde på Nordstrand i Oslo, var 51 år gammel, og trengte bilen fordi han var omreisende selger.

Det blir mer om Arne, som var den som rullet flest kilometer inn på telleren på bilen, i del 2 i historien om Ahab.

  • Kommentarer(5)//www.solveig.no/#post33

Kvinnfolk og bil…

SkruingOpprettet av Bugarella 2013-02-08 20:09

%&…#§#*!!*”…#£¤..!!!

Jeg vil ikke snakke om det.

Egentlig. Men jeg har pålagt meg selv i eksponeringsterapi, å fortelle verden om idiotuhellet mitt i dag.

Jeg demonterer og vasker motor for tida, og gjør klart til å skifte pakninger, lager, støtstangrør og diverse. Superartig, og veldig lærerikt. Nesten i overkant.

Jeg har demontert toppene, og plukket like godt av sylindrene, for å rengjøre skikkelig. Jeg dekket stemplene godt til, og satte i gang med å vaske motorblokka. Det blir veldig bra, og jeg blir inspirert. Jeg må av med dekselet under veivakselreimhjulet, fant jeg ut. Der var det mye dritt og oljesøl, og dekselet kan med hell få et lag svart lakk. Da må reimhjulet av.

Åkei, når jeg svinger på hjulet, så beveger stemplene seg, og jeg må altså sørge for å holde hjulet godt igjen når jeg forsøker å løsne bolten. Jeg putter inn et skrujern i et hull på hjulet, og legger krefter på skralla, og KAPANG! – PLING! Der smeller det, og en metallbit spretter ut på gulvet. Jeg ser med en gang hvor den har kommet fra, og det var både svarte og grønne uttrykk som spontant løp ut mellom mine lepper. Veldig lite sjarmerende. Jeg skjønner i ettertid at skrujernet aldri fikserte hjulet mot motorblokka som jeg trodde, men stempelet tok hele støyten. Jeg hadde vel egentlig flaks da, som tok bare ett stempel.

Så utrolig dustete.

Jeg er ikke av dem som blir sur så fort, og langsint er jeg enda sjeldnere. Men etter dette var jeg mutt i over en halvtime. Da begynte jeg å bli litt flirfull av min egen surhet, og det gled sakte over. Dessuten fikk jeg også en utrolig hyggelig melding om at det ligger en ny sylinder med tilhørende stempel og venter på meg litt lenger oppi dalen. Den får jeg kjøpe til den nette sum av ubetalelig, mot avhenting, og jeg tenker at jeg herved kan slutte meg til den kloke uttalelsen av krisepsykologen som kom først til stedet da ulykken hadde skjedd:

”Men, dette er bra! Learning by doing. Nå har du lært.”

Jepp.

Nå vet jeg at hvis jeg skal demontere reimhjulet på en boblemotor, så gjør jeg det før jeg demonterer sylindere og stempler. Check.

Her fant jeg igjen biten, etter at jeg hadde plukket den opp etter uhellet, bannet, og kastet den med full kraft i gulvet igjen:

Tuborg, potetgull, Idol og eksponeringsterapi hjelper det også. Jeg er fremdeles en dust, men en stadig klokere dust.

Screw you!

  • Kommentarer(2)//www.solveig.no/#post32

Twisted hoses

SkruingOpprettet av Bugarella 2013-01-28 12:07

Det er sannsynligvis en grunn til at selvsensur på eksamen og fagprøver aldri har blitt spesielt utbredt. I iver og glede over å ha gjennomført en test, er det lett å overse egne feil og mangler. Men da er det godt å ha en ekstern sensor, som sier diskret fra via sms, om at man har dritt på draget. Eller ”vridd bremseslangen”, som det heter heretter:

Bildet ligger ute i forrige blogginlegg, og jeg fikk følgende melding i dag:

”Kjempebra! Men du… Du sjer ut te å ha tvinn på bremseslangen. Ikke bra.”

Veldig pedagogisk – Skryt først, så subtil og taktfull kritikk.

Det er godt at jeg ennå ikke har rukket å registrere Bugarellas bremseslangeskifteservice i Brønnøysundregisteret.

Jeg går på et par år til som lærling jeg… For sikkerhets skyld.

Det har for øvrig alltid vært et problem for oss damer med vridde strømpebukser, som her på Melhus kalles vridd hosso.

Dette var jo en interessant vri.

Twist and shout: Screw you!

  • Kommentarer(3)//www.solveig.no/#post31

I’m back

SkruingOpprettet av Bugarella 2013-01-27 21:04

Jeg har vært litt bekymret for meg selv de to siste ukene. Jeg har funnet på utrolig mange unnskyldninger for å la være å dra i garasjen for å skru, og jeg begynte seriøst å lure på om jeg hadde mistet gnisten.

Og det hadde jo vært litt kjedelig, når gamle fru B står uten motor, skjermer og hjul.

Men i helga har det jammen blitt full tenning, og det på alle pluggene!

Utrolig deilig.

Jeg har litt problemer med å holde meg unna ovalen, og jeg ble nødt til å ta av trekkene på forsetene for å ta en titt på originaltrekkene. Og de er så flotte!

Hele og fine, og kort og godt nydelige. Hvis noen har gode erfaringer med rens og impregnering av gamle og skjøre folkevognsetetrekk, så gi meg gjerne tips om hvordan jeg skal ivareta dem på beste måte.

Så har jeg fått grunnkurs i skifte av bremseslanger foran, og besto senere eksamen med å skifte på den andre siden uten bistand. Dette var faktisk så underholdende, at jeg vurderer å starte ”Bugarellas bremseslangeskifteservice”.

Underveis:

Etter:

Så fikk jeg endelig på fremskjermene, med nye, svarte skjermlister. Jeg synes det ble veldig mye bedre enn jeg hadde tenkt. Jeg ville nok egentlig hatt røde, men når jeg ser de svarte nå, så er det ingen tvil om at dette også er flott og stilig. Muligens bedre enn røde, faktisk.

Og jeg har plukket litt motordeler. Eksospotta satt på grensen til foruroligende fast, og jeg hadde litt angst for at det måtte kappes noen rør en stund.

Men så løsnet det så veldig lett plutselig, og kun klemmene gikk ad undas under operasjonen.

Så plukket jeg av dynamo, manifold og forgasser, varmepotter og viftehus.

Jeg har aldri plukket en motor fra hverandre, så jeg merker kopper hvor jeg legger skruer og smådeler oppi, og legger motordelene pent og ryddig fra meg, i håp om at det kan være en viss sjanse for å få den sammen igjen.

Og jeg kom hit:

Jeg fant ikke ut hvordan jeg skal ta av toppene, så der trengs det et kurs. Et toppkurs. Mye mer interessant en sånne toppturer, som er så populært. Jeg måtte ta et bilde likevel. Det er vakkert, nesten som et kunstverk.

Jeg kunne også konstatere at det ikke er noen tvil om at gamla trenger nye støtstangrør… LITT oljesøl under:

(Det hadde forresten vært så mye enklere å tyvlåne verktøy og utstyr hos naboen, hvis naboen bare kunne rydde på plassen sin…

Nei, her ligger jaggu drillen min også gitt!

By the way, lille venn, du er snart tom for tynner.)

Det var rapporten fra helgens energiske og enerigivende innsats i Bugarellas garasje. Gleder meg stort til jeg får ledig tid til å skru mer - I'm back! Juuhuuuu!

...and screw you!

  • Kommentarer(2)//www.solveig.no/#post30
« ForrigeNeste »